Sosiale medier og kyborgteori

10/10/2010 § 1 kommentar

Kyborg-begrepet ble skapt av forskerne Manfred Clynes og Nathan Kline i 1960 da de skrev en artikkel om hvordan mennesker kan overleve i verdensrommet. I artikkelen Cyborgs and space argumenterer de for at det vil være smartere å tilpasse mennesket verdensrommet enn å skape et miljø i verdensrommet tilpasset mennesket. En oppsummering av de til tider spinnville idéene deres kan leses her. Den vanligste forståelsen av en kyborg er et vesen som er både maskin og biologi, eller en entitet som består av både biologisk vev og kunstige deler. I science fiction ofte fremstilt som vesen som er både menneske og maskin, gjerne med en overvekt av det ene. Kyborger spiller ofte samme metaforiske rolle som androider (menneskelignende roboter) i science fiction. De er en metafor for oss selv (De prøver å passe inn, de har følelser de ikke forstår også videre).

I virkeligheten så tenker vi gjerne på kyborger som mennesker som bruker teknologi for å overkomme handikap, f.eks. kunstige fingre, pacemaker, høreapparat og i den senere tid innretninger som kan få lamme til å gå eller gi f.eks. helsearbeidere større løftekapasitet.

Eller mer ekstremt, forskeren Kevin Warwick som har implantert flere datachips i kroppen. Både enkle radiosendere som identifiserer ham for f.eks. bygningen for å åpne dører og den slags og chips som kobler nervesystemet hans til en datamaskin. Og vice versa.

Artwork by Lisa Foo accompanying Donna Haraways The Cyborg Manifesto. A woman with an animal hat typing on a keyboard. A screen in the background showing space and under the keyboard a dessert with pyramids.

Artwork by Lisa Foo

Den feministiske teoretikeren og biologen Donna Haraway publiserte i 1985 essayet A Cyborg Manifesto (Dette er den oppdaterte versjonen fra 1991) i Socialist Review.

We are all chimeras, theorized and fabricated hybrids of machine and organism; in short, we are cyborgs

På en annen måte; En kyborg er en kybernetisk organisme, en hybrid mellom maskin og organisme, både fiksjon og levd virkelighet. På enda en måte; Vi benytter oss av verktøy, vi lever i et nett av diskurser som påvirker oss, vi lever et biologisk liv og et kulturelt liv. Vi er kyborger alle som en. Teoretikeren Marisa Olsen tolker Haraway slik at vår «livskraft» strømmer fra vår biologiske kropp til de verktøyene og den teknologien vi bruker. Et godt eksempel er når vi sier at «vi stoppet på rødt lys», når det vi mener er at «vi fikk bilen til å stoppe på rødt lys». Når vi sitter i bilen så er den en forlengelse av oss selv. I essayet, som er en reaksjon på 80-tallets øko-feminisme, argumenterer Haraway for at kvinner må omfavne teknologi, ikke avvise den. Haraways kyborgmetafor er interessant i den forstand at den er en metafor på oss selv som kan gi oss et annet perspektiv på oss selv og måten vi bruker teknologi.

Jeg følger den glimrende nettsiden 50 posts about cyborgs på Tumblr, som feiret 50 årsdagen til kyborgbegrepet med 50 poster om kyborger. I post nummer 40 slo de til med følgende sitat fra posten de lenker til, skrevet av Simon Bostock:

Most of the time, my followers and my phone and my networks feel like a sense.

Hele avsnittet:

It [social networks] doesn’t feel like a distraction, though. Not to me. Most of the time, my followers and my phone and my networkss feel like a sense. These backchannels are, for want of a better term, a sense.

Bostock bruker flere metaforer og eksempler for å vise hvordan cyberspace har forandret perspektivet hans. Han begynner med et eksempel hvor noen foreldre ønsket et døvt barn, fordi de ønsket at deres barn skulle ta del i den samme kulturen som de er en del av, på like premisser. En byttehandel så og si. Barnet vil mangle hørsel, men det vil få den døve kulturen i gjengjeld. Et skifte av perspektiv. Han går så over til en forskningsrapport som viser at astronauter som har vært i verdensrommet blir mer spirituelle når de kommer tilbake.

After returning, the astronauts showed increased concern with Universalism, Spirituality, and Power (social recognition), a broadened set of references to values oriented toward the collective good. . .

Han mener at det ikke er opplevelsene deres som endrer dem, men at de får et annet, eller ekstra, perspektiv på livet og verden etter å ha sett hele planeten utenfra.

Til slutt så slår han til med et utdrag fra filmen Blade Runner som en illustrasjon på hvordan hans perspektiv har forandret seg i møte med internett.

Batty: Questions… Morphology? Longevity? Incept dates?
Hannibal Chew: Don’t know, I don’t know such stuff. I just do eyes, ju-, ju-, just eyes… just genetic design, just eyes. You Nexus, huh? I design your eyes.
Batty: Chew, if only you could see what I’ve seen with your eyes!

Hva har vi sett på internett gjennom datamaskinen vår?

Hva er poenget her? Som Donna Haraway argumenterer for, de verktøyene vi bruker er en forlengelse av oss selv. Og for mange i dag så er internett, sosiale nettverk og de programvareverktøyene vi bruker for å navigere nettet blitt en forlengelse av oss selv, eller som Bostock sier, de er i mangel av et bedre ord blitt en sans. Som med barnet som mister hørselen, men med det tapet får tilgang til en annen kultur og en (i mangel av et bedre ord) sans som er utilgjengelig for hørende.

Det første jeg gjør når jeg står opp er å sjekke iPhonen min. Meldinger? Eposter? Om jeg har fått noen meldinger så svarer jeg eventuelt på de, og om jeg har fått noen eposter som bare krever et kort svar så svarer jeg på de også. Når jeg har stått opp og gjort unna morgenritualene så spiser jeg frokost og sjekker Facebook, Twitter, private forum og kanskje slår av en prat med en kompis på MSN. Om jeg ikke har noe umiddelbart på tapetet så sjekker jeg også Google Reader, Tumblr, Underskog og Reddit. Om det er noen interessante artikler jeg ikke orker eller har tid til å lese med en gang så kan jeg lagre de i Instapaper. Når jeg tusler opp på universitetet så sjekker jeg inn på Gowalla og setter meg på forelesning eller seminar eller hva det nå enn er. Jeg noterer selvsagt flittig i notatboken min, men om det dukker opp ord og uttrykk jeg ikke kjenner så kan jeg raskt sjekke de på Wikipedia med iPhonen. Om det er en lang artikkel så kan jeg lagre den for senere lesning i Instapaper. Etter forelesning så setter jeg meg kanskje i kantina og skriver på en oppgave over lunsjen. Om jeg lurer på noe, det være seg hvordan jeg skal angripe oppgaven, om det finnes eksempler på det jeg skriver om eller noe annet så kan jeg raskt spørre mine vel 400 følgere på Twitter og få svar før jeg har drukket opp kaffen min. Er det fredag så kan jeg spørre mine AFK (Away From Keyboard) venner om det er noe som skjer på kvelden. Når jeg kommer hjem igjen så kan jeg slå av en prat med en kompis på MSN og avtale å møtes for ei øl eller en kaffe senere. Om jeg lurer på noe angående hva enn jeg lager til middag, f.eks. hvor lenge en kylling bør stå i ovnen eller noe slikt, så kan jeg spørre mine eminente følgere på Twitter og få svar før ovnen er varm.

Here’s the thing. When I go to your crappy organisation and you take away my technology and cut off access to my Social Networking Services – when you make me use Internet Explorer, for the love of all that’s holy! –  it feels like you’re making me stupid. And I hate that.

Sosiale nettverk, sosiale medier, Twitter, Facebook, Internett, Google også videre. Det er ikke bare underholdning og tidsfordriv. Bruken av disse verktøyene er en utvidelse av oss selv (av meg i hvert fall) og kan være underholdning, kan være tidsfordriv og kan hjelpe meg faglig, i jobben min (som jeg ikke har), når jeg studerer og når jeg skriver oppgaver. Å snakke med mennesker på Twitter, Facebook, MSN, nettforum, det er like mye en del av meg som å snakke med mennesker face-to-face. Kanskje kaster jeg bort noen minutter hver dag på det, men det gir meg et ekstra perspektiv, det kan lære meg ting, gi meg hjelp når jeg står fast med noe. At jeg har tilgang til denne kunnskapsbanken, det er en berikelse både for meg selv om min eventuelle arbeidsgiver.

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng her, dette er som sagt frie assosiasjoner, men jeg synes kyborg-metaforen gir et interessant perspektiv på hvordan vi bruker og er en del av internett. Kanskje kan vi også snakke om internett som en kyborg i seg selv, ihvertfall med et utvidet kyborgbegrep, akkurat som vi kan snakke om byer som kyborger? Internett som består av kjølige servere, protokoller, kabler, rutere, satelitter, datamaskiner og mobiltelefoner. Internett som er ingenting uten at andre kyborger (oss) populerer og bruker dets arkitektur og infrastruktur. En kompleks organisme som er dels maskin, dels kultur og dels biologi.

PS: Dette innlegget har lagt i køen min i et par uker nå. Det er et resultat av en tanke som slo ned i meg som jeg ikke har klart å bli kvitt. Jeg vet ikke om det gir noen mening. Det er et forsøk på å formulere den tanken som slo ned i meg. Om jeg lykkes vet jeg ikke.

Advertisements

Strategi for «Eksilsunnmøringer i Bergen» i sosiale medier

07/10/2010 § 1 kommentar

Sunnmøringer i eksil er en fiktiv organisasjon for sunnmøringer som ikke bor på Sunnmøre, men som fremdeles har en sunnmørsk identitet de ønsker å bevare. Organisasjonen arrangerer treff for sunnmøringer i hele landet. Treffene kan være rent sosiale, eller de kan være filmkvelder, forelesninger om Sunnmøre eller feiringer av sunnmørske merkedager og personer. Organisasjonen har lokalavdelinger i de fleste større byer, blant annet Bergen. Dette er en strategiplan for lokallaget i Bergen.

Organisasjonen har de senere årene merket en viss nedgang i nye medlemmer og en aldring av eksisterende medlemsmasse. De ønsker å få flere til å bli kjent med organisasjonen og få flere til å delta på treffene, og gjerne bli aktive i organisasjonen. For å nå disse målene vil de bl.a. bruke sosiale medier. Organisasjonen vil også bruke mer tradisjonelle metoder, men de vil jeg ikke gå inn på i denne strategiplanen.

Mål

  • Få flere til å bli kjent med organisasjonen
  • Flere deltakere på treffene
  • Flere aktive i organisasjonens styre og stell.

Strategi

Organisasjonen har allerede en hjemmeside som inneholder generell informasjon om organisasjonen, så som kontaktinformasjon, historie, styre, informasjon om kommende arrangement og lignende. Det er også mulig å melde seg på et nyhetsbrev. Organisasjonen føler at en hjemmeside ikke når ut til personer som ikke allerede har en interesse for organisasjonen. De ønsker å nå ut til nye mennesker.

Første steg i strategien er å opprette en facebook-side for organisasjonen. De fleste, i hvert fall de yngre som sunnmøringene ønsker å nå, er på Facebook. Det er mye enklere for de aller fleste å trykke “like” på en side enn det er å til stadighet gå inn på en hjemmeside eller abonnere på en blogg i en RSS-leser, som nok fremdeles er for de spesielt interesserte. Og Twitter er fremdeles et lite sosialt nettverk, også det for de spesielt interesserte.

Planen er å bruke facebook-siden til å ta imot spørsmål, invitere til arrangementer ved hjelp av “events”-funksjonen, fortelle om organisasjonen, sunnmøringen, poste videoer og lignende. Ved å delta i diskusjonene, svare på spørsmål og poste mer enn bare tørr informasjon så vil det forhåpentligvis oppstå en dynamikk rundt organisasjonen som kanskje kan få flere enn de som umiddelbart kunne tenke seg å delta på arrangementer til å like siden. Håpet er da at disse etter hvert vil kunne bli fristet til å delta også på arrangementer og i organisasjonens styre og stell.

Promotering

Facebooksiden må selvsagt promoteres. Planen er i første omgang å la organisasjonens medlemmer, i hvert fall de aktive, promotere siden. Både ved å melde seg inn, eller “like” siden og på den måten generere oppslag i nyhetsstrømmen til vennene deres, og ved å invitere venner. En annen mulighet er at medlemmene kan dele oppdateringer fra organisasjonen med sine venner. Dette kombinert med aktivitet på siden burde fungere bra, men om medlemsveksten på siden ikke er stor nok så kan man benytte seg av annonser på Facebook som man kan rette inn mot ønsket målgruppe.

Hjemmesiden og nyhetsbrevet som eksisterer i dag vil bli videreført og videreutviklet. Nettsiden er i dag veldig statisk og oppmuntrer i liten grad til at besøkende vil returnere med mindre det er noe de leter etter. Dette løses i dag med et nyhetsbrev, men organisasjonen vil gjerne at også tilfeldige besøkende skal få med seg nyheter og oppdateringer. Første steg blir å lage en ny nettside med en blogg slik at organisasjonen kan skrive lengre innlegg, som selvsagt vil bli lenket til fra facebook-siden. Det vil også bli plassert en facebook-widget i margen på nettsiden som viser oppdateringene til organisasjonen på Facebook og et utvalg av de som liker siden, tilsvarende hva mange nettaviser har. Ofte når folk ønsker å finne ut mer om en organisasjon så vil de søke etter organisasjonen på Google, da vil som oftest hjemmesiden til organisasjonen komme blant de øverste treffene. Ved å på hjemmesiden vise at organisasjonen også har en side på Facebook så kan man også trekke inn disse menneskene på Facebook-siden.

Suksesskriterier

Suksesskriteriene for denne strategien er åpenbar. I all hovedsak er det snakk om to kriterier; At det dukker opp flere mennesker på arrangementene, og at Facebook-siden får mange medlemmer og mye aktivitet. Å kvantifisere dette er vanskelig, men med tanke på hvor mange sunnmøringer det er som bor i Bergen og antallet som møter opp på andre “sunnmørske” arrangementer som arrangementene til Stormen Bergen, supporterklubben til Aalesunds Fotballklubb i Bergen, så vil jeg si at man bør kunne forvente rundt 200 medlemmer på Facebook-siden og rundt 30-40 som deltar på arrangementene for å kunne regne strategien som en suksess.

  • Flere mennesker på arrangementene.
  • Rundt 200 medlemmer på Facebook-siden

PostScript

Jeg har laget en Facebook-side, men siden det er en fiktiv organisasjon så vil jeg ikke åpne den for allmenheten, men under følger det noen skjermskudd av siden.

Kart over onlinesamfunn

06/10/2010 § 5 kommentarer

Randall Munroe, hjernen bak nettserien XKCD har i dag oppdatert sitt kart over onlinesamfunn fra 2007. Størrelsen på landene korresponderer med bruken av den tilsvarende tjenesten. I tillegg til å være full av humor og artige observasjoner så er det interessant å se hvordan nettet har forandret seg på disse tre årene.

Online Communities:

Online Communities 2:

Klikk dere inn for å se en høyoppløselig versjon av kartene, noe som er helt nødvendig for å få med seg alle observasjonene og humoren.

Anonymitet og seriøsitet?

22/09/2010 § 11 kommentarer

Kristine Ask, stipendiat ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNU skrev i sommer en kronikk i Dagbladet om anonymitet i diskusjonsforumer. Hun skriver at det slett ikke er slik at et godt debattmiljø fordrer fullt navn og bilde, eller at anonymitet degenerere debatten.

Nettsamfunn er ikke et slags «ville vesten» der alle kan gjøre som de vil. Realiteten er at under psevdonym står man fremdeles til rette for det man sier – riktig nok i liten grad utenfor nettsamfunnet, men i stor grad innenfor det. Fordi ens rolle i et nettsamfunn er basert på hva en gjør i og for det samfunnet (i stedet for status opparbeidet gjennom utdannelse eller arbeid), er en helt avhengig av sitt rykte.

Dette er noe vi som har lang fartstid på nettet kan skrive under på. På de fleste nettforum jeg har frekventert så har pseudonym, eller nick, hvert normen. Noen har riktignok utlevert sitt fulle navn i profilen sin, men det har lite å si for de andre brukerne på forumet som kjenner vedkommende utelukkende gjennom postene hennes på forumet. Det blir knyttet en identitet til pseudonymet og denne identiteten kan den enkelte langt på vei kontrollere selv gjennom hva en poster, avatar-bilde og interaksjon med andre brukere. Identitetsbygging i sosiale medier har det blitt forsket endel på, danah boyd og Nicole B. Ellison har skrevet noe om det i artikkelen Social Network Sites: Definition, History, and Scholarship (2008), selv om de der fokuserte mest på hvordan vennelister og lignende fungerer som identitetsmarkører i sosiale nettverk. Effekten er uansett mer eller mindre den samme, vi bygger en identitet rundt pseudonymet vårt. Min påstand er at denne identitetsbyggingen, om den er knyttet til fullt navn eller pseudonym, er langt viktigere for en god debatt enn krav om fullt navn.

Nettavisene har lenge forsøkt seg med kommentarfelt under artiklene, men de færreste har fått til noe særlig annet enn å skape en arena for sinte og frustrerte menn. VG har hatt et diskusjonsforum i mange år, og resultatet der er akkurat det samme som i kommentarfeltene i avisene. En mengde sinte og frustrerte menn med ekstreme meninger som spyr ut eder og galle. Disse arenaene, om det så er kommentarfelt eller diskusjonsforum, har ingen funksjon utover å generere flere sidevisninger. Om du ønsker å skape en sunn debattkultur så nytter det ikke å bare åpne ett forum eller kommentarfelt. Du må oppfordre folk til å bruke et konsistent brukernavn, om det er et pseudonym eller et ekte navn er mindre viktig. Du må delta aktivt i diskusjonene. Både med meninger og som en slags veileder. Oppfør deg slik du ønsker at andre skal oppføre seg. Og du må ha klare retningslinjer som åpner for skjønn og aktivt moderere etter disse retningslinjene. Jeg tror nettavisene hadde hatt godt av å ta kontakt med større forum som Diskusjon.no og forhøre seg om deres erfaringer med å skape et miljø og å moderere et stort forum. Nå er jo også Diskusjon.no en del av Edda Media, så om Edda Media ikke benytter seg av kompetansen som finnes i organisasjonen i et forsøk på å skape en god debattkultur i kommentarfeltene sine så bør de skamme seg.

Samtidig så ser jeg jo at det er stor forskjell på å moderere og røkte en debatt i et stort forum med en relativt konsistent gruppe aktive deltakere og det å moderere debatter i nettaviser med mange tilfeldige kommentatorer uten noen mulighet til å være sosiale med hverandre som de fleste store forum har med «off-topic»-kategorier og lignende. Jeg tror at endel av løsningen, i tillegg til moderering og røkting av debattene, er å legge til rette for at kommentatorene kan skape seg en identitet. Endel av løsningen ligger i så tilfelle i å skape en arena hvor kommentatorene kan kommunisere med hverandre uavhengig av en nyhetssak.

Sosiale objekter?

22/09/2010 § 8 kommentarer

Jeg har skrevet om lokasjonsbaserte tjenester, det nyeste nye innen sosiale medier, det var ihvertfall det jeg trodde. Der tok jeg feil. Det nyeste nye er sosiale objekter, eller social objects på godt nynorsk. Sosiale objekter kan sees på som en del av det såkalte Internet of things, men istedet for at ting kommuniserer med hverandre ved hjelp av små trådløse nettverk, RFID o.l. så er det mennesker som kommuniserer via ting.

De fleste startup-selskapene som holder på med dette benytter seg av strekkoder brukerne klistrer på tingene sine. Strekkodene kan som oftest enten lastes ned og skrives ut av brukeren, eller de kan bestilles i bulk fra selskapet. Slik blir den enkelte fysiske ting adresserbar og kan refereres til. Brukerne får også mulighet til å legge ved anekdoter, bilder, video og lyd. Tanken er å bygge en historie knyttet til den enkelte ting, så om du gir den vekk eller selger tingen så kan neste eier skanne strekkoden og lese tingens historie som du har laget og eventuelt legge til sin egen historie.

Andre har valgt en litt annen tilnærming. Stickybits lar deg i tillegg til å skanne deres egne strekkoder, skanne eksisterende strekkoder. Så du kan skanne bøker, aviser, colaflasker også videre og legge ved bilder, lyd, video og/eller dine tanker om det du skanner. Her er målet mer å skape samtaler sentrert rundt fysiske produkter enn å generere historier knyttet  til spesifikke fysiske objekter, selv om også det er mulig. Jeg har den siste tiden eksperimentert litt med Stickybits. Jeg har skannet noen bøker, magasiner og matvareprodukter, men så langt så er det bare jeg som har skannet det samme som meg, men slik er det kanskje å være «early adopter». Man blir litt alene, så det har ikke akkurat blitt noen samtaler rundt produktene jeg har skannet. Men jeg kan absolutt se potensialet. Om du har noen venner som også bruker stickybits så kan du f.eks. skanne en ny type forssenpizza og se hva vennene dine synes om den pizzaen før du kjøper den, eller du kan samtale om hvor god eller dårlig pizzaen er. Produktene får sin egen innholdsstrøm, omtrent som en bruker på Twitter har en twitter-strøm. Eller kanskje det er mer fornuftig å sammenligne med geolokasjonsapplikasjoner som Gowalla og Foursquare? Du «sjekker inn» i et produkt?

Jeg vet ikke om dette er noe jeg vil fortsette å bruke, jeg vil ihvertfall ikke bruke det i stor skala før det tar litt mer av så jeg kanskje får noen venner og flere skanner produkter i Norge, da tror jeg kanskje det kan gi meg noe verdi. Per i dag så er det bare småartig tidsfordriv for meg.

Lokasjonsbaserte sosiale nettverk, Hva er det? Hva er vitsen?

09/09/2010 § 3 kommentarer

Den siste hypen i sosiale medier er lokasjonsbaserte sosiale nettverk. Tjenester som Foursquare, Gowalla og Brightkite startet valsen, Google hang seg på med Latitude, som  nærmer seg feltet på en noe annen måte, og nå har Facebook lansert Places (enda ikke lansert i Norge, men det kommer). Men hva er disse tjenestene? Og hva er poenget?

Hva

Svaret ligger i navnet på tjenestetypen. Lokasjonsbaserte sosiale nettverk. Det er altså snakk om tjenester som lokaliserer deg geografisk (som oftest ved hjelp av gps-funksjonen i mobiltelefonen  din). Det finnes forskjellige tilnærmingsmåter; Foursquare, Gowalla og Brightkite lar deg «sjekke inn» på gitte lokasjoner, typisk kaféer, arbeidsplasser, puber, idrettsarenaer, kjøpesenter, men også hjem, parker, gater og i de mest ekstreme tilfellene, kontorer (om en lokasjon ikke finnes så kan du opprette den). Det gis også gjerne premier og lignende til de mest aktive, så det får et element av spill i seg. På Foursquare blir den som sjekker inn mest iløpet av 6 uker «mayor» (ordfører) av lokasjonen. På Gowalla kan du finne objekter som du kan samle på og legge fra deg på andre lokasjoner og du vinner pins når du når milepæler, f.eks. når du har postet 10 fotografier eller opprettet 3 lokasjoner. Og når du sjekker inn et nytt sted så får du et virtuelt stempel i det virtuelle passet ditt. Facebook Places fungerer også via innsjekk. Disse kan kanskje kalles «sjekk inn-tjenester?»

Google Latitude har en annen tilnærming. I stedet for å sjekke inn på lokasjoner så kan du la de du bestemmer få følge din lokasjon. Du kan selv velge om du vil at de som følger din lokasjon skal få nøyaktig lokasjon eller bli begrenset til f.eks. by.

Hvorfor?

Jeg var selv svært skeptisk til denne typen tjenester. Jeg så absolutt ingen nytteverdi eller noe gøy i de. Denne skepsisen kan bevitnes i kommentarfeltet til NRKbeta i saken Hvem, hva… og nå også hvor fra tidligere i år.

Skjønner fremdeles ikke helt hva jeg får ut av disse tjenestene. Skjønner at det for markedsførere kan være nyttig data, men for meg? Kunne kanskje vært interessant om flere av vennene mine var på slike tjenester og jeg kunne få beskjed om vi sjekket inn på samme sted samtidig, men utover det? Stiller meg tvilende til nytteverdien/underholdningsverdien inntil videre.

Jeg er fremdeles litt skeptisk, men har siden den gang begynt å bruke Gowalla aktivt (min profil). Jeg kan se at det kan være nyttig, men det krever at flere av vennene mine er aktiv. Per dags dato så er det 2-3 mennesker jeg kjenner AFK (Away From Keyboard) som bruker Gowalla, og de færreste bor i Bergen. Det hadde vært kjekt å se at en venn sitter på samme pub som meg, eller er i samme UiB-bygg som meg, men inntil videre så er Gowalla mest et spill for mitt vedkommende. Jeg samler stempler (steder jeg har sjekket inn), pins (mål jeg har nådd) og objekter og leder i anntal innsjekk på både Café Chaos og Sydneshaugen Skole. Jeg har holdt på aktivt siden rundt påske, så noe får jeg utav det. Nøyaktig hva er jeg ikke så sikker på.

Politikere i sosiale medier

08/09/2010 § Legg igjen en kommentar

Etter presidentkampanjen til Barack Obama hvor sosiale medier spillte en viktig rolle så har politikere over hele verden hevet seg på Facebook, blogger og Twitter. Noen på egenhånd, mens andre har lagt alt ansvar over på kommunikasjonsrådgivere. Resultatet er både hummer og kanari. Noen fremstår profesjonellt, men er i lite dialog med velgerne. Andre fremstår som klovner i en sirkusmanesje. De færreste ser ut til å ha en klar strategi for hvordan de vil fremstå i sosiale medier og hvordan de kan benytte sosiale medier best i sin rolle som politikere.

Hope - Obama (Shepard Fairey poster)
Kampanjen til Obama blir ofte hyllet for å ha brukt sosiale medier aktivt. Det er forsåvidt sant, men det var i all hovedsak menigheten og politiske nerder som fulgte Obama på Twitter og Facebook. Sosiale medier overbeviste nok svært få usikre og republikanere til å stemme på Obama, men de var med på å organisere og aktivisere de allerede overbeviste og å fore disse med argumenter. Det var ikke Twitter og Facebook som gjorde Obamas kampanje vellykket, det var i mye større grad community-siden my.barackobama.com hvor aktivister og engasjerte kunne organisere seg, snakke sammen, planlegge, bli invitert til hendelser i nærmiljøet, få tilsendt materiell og ringe-lister og enkelt donere penger.

Rahaf Harfoush som var med i kampanjen til Obama som «social media strategist» sier det slik til CBS.ca: «‘Everything that we did was to connect people, because it was a movement that was fundamentally about people.»

Kampanjen brukte f.eks. Twitter som en distribusjonskanal, ikke til å dialogisere med velgere, hvilket ville vært umulig grunnet mengden følgere og spørsmål. Dermed var det ingen som antok at de ville få svar, og følgelig ingen surmuling om at Obama ikke «forstod» sosiale medier. Dette er stikk motsatt av hva de fleste norske «guruer» sier politikere må gjøre på sosiale medier. Det kampanjen gjorde med Twitter og Facebook var å henvende seg direkte til følgerne. Stilen var personlig, men likevel profesjonell.

Mens Obamas kampanje var profesjonell til fingerspissene så er mange norske politikere på sosiale medier for å være på sosiale medier fordi «guruer» i sosiale medier har sagt at de må være på sosiale medier. Og de samme guruene sier at de må «gi av seg selv» og komme i dialog med velgerne. Kanskje er det riktig strategi i et så lite land som Norge, men det finnes så vidt jeg vet ikke noe tall på at en aktiv tilstedeværelse på Twitter eller Facebook manifesterer seg i nye velgere.

For politikere så tror jeg ikke sosiale medier fungerer til å overbevise noen nye, men de kan som kampanjen til Obama viser være nyttige til å organisere og aktivisere eksisterende velgere, grasrota. Da kan kanskje aktiv deltakelse være et ledd i strategien, men aktiv deltakelse i seg selv er, slik jeg ser det, ganske verdiløst.