Anonymitet og seriøsitet?

22/09/2010 § 11 kommentarer

Kristine Ask, stipendiat ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNU skrev i sommer en kronikk i Dagbladet om anonymitet i diskusjonsforumer. Hun skriver at det slett ikke er slik at et godt debattmiljø fordrer fullt navn og bilde, eller at anonymitet degenerere debatten.

Nettsamfunn er ikke et slags «ville vesten» der alle kan gjøre som de vil. Realiteten er at under psevdonym står man fremdeles til rette for det man sier – riktig nok i liten grad utenfor nettsamfunnet, men i stor grad innenfor det. Fordi ens rolle i et nettsamfunn er basert på hva en gjør i og for det samfunnet (i stedet for status opparbeidet gjennom utdannelse eller arbeid), er en helt avhengig av sitt rykte.

Dette er noe vi som har lang fartstid på nettet kan skrive under på. På de fleste nettforum jeg har frekventert så har pseudonym, eller nick, hvert normen. Noen har riktignok utlevert sitt fulle navn i profilen sin, men det har lite å si for de andre brukerne på forumet som kjenner vedkommende utelukkende gjennom postene hennes på forumet. Det blir knyttet en identitet til pseudonymet og denne identiteten kan den enkelte langt på vei kontrollere selv gjennom hva en poster, avatar-bilde og interaksjon med andre brukere. Identitetsbygging i sosiale medier har det blitt forsket endel på, danah boyd og Nicole B. Ellison har skrevet noe om det i artikkelen Social Network Sites: Definition, History, and Scholarship (2008), selv om de der fokuserte mest på hvordan vennelister og lignende fungerer som identitetsmarkører i sosiale nettverk. Effekten er uansett mer eller mindre den samme, vi bygger en identitet rundt pseudonymet vårt. Min påstand er at denne identitetsbyggingen, om den er knyttet til fullt navn eller pseudonym, er langt viktigere for en god debatt enn krav om fullt navn.

Nettavisene har lenge forsøkt seg med kommentarfelt under artiklene, men de færreste har fått til noe særlig annet enn å skape en arena for sinte og frustrerte menn. VG har hatt et diskusjonsforum i mange år, og resultatet der er akkurat det samme som i kommentarfeltene i avisene. En mengde sinte og frustrerte menn med ekstreme meninger som spyr ut eder og galle. Disse arenaene, om det så er kommentarfelt eller diskusjonsforum, har ingen funksjon utover å generere flere sidevisninger. Om du ønsker å skape en sunn debattkultur så nytter det ikke å bare åpne ett forum eller kommentarfelt. Du må oppfordre folk til å bruke et konsistent brukernavn, om det er et pseudonym eller et ekte navn er mindre viktig. Du må delta aktivt i diskusjonene. Både med meninger og som en slags veileder. Oppfør deg slik du ønsker at andre skal oppføre seg. Og du må ha klare retningslinjer som åpner for skjønn og aktivt moderere etter disse retningslinjene. Jeg tror nettavisene hadde hatt godt av å ta kontakt med større forum som Diskusjon.no og forhøre seg om deres erfaringer med å skape et miljø og å moderere et stort forum. Nå er jo også Diskusjon.no en del av Edda Media, så om Edda Media ikke benytter seg av kompetansen som finnes i organisasjonen i et forsøk på å skape en god debattkultur i kommentarfeltene sine så bør de skamme seg.

Samtidig så ser jeg jo at det er stor forskjell på å moderere og røkte en debatt i et stort forum med en relativt konsistent gruppe aktive deltakere og det å moderere debatter i nettaviser med mange tilfeldige kommentatorer uten noen mulighet til å være sosiale med hverandre som de fleste store forum har med «off-topic»-kategorier og lignende. Jeg tror at endel av løsningen, i tillegg til moderering og røkting av debattene, er å legge til rette for at kommentatorene kan skape seg en identitet. Endel av løsningen ligger i så tilfelle i å skape en arena hvor kommentatorene kan kommunisere med hverandre uavhengig av en nyhetssak.

Advertisements

Sosiale objekter?

22/09/2010 § 8 kommentarer

Jeg har skrevet om lokasjonsbaserte tjenester, det nyeste nye innen sosiale medier, det var ihvertfall det jeg trodde. Der tok jeg feil. Det nyeste nye er sosiale objekter, eller social objects på godt nynorsk. Sosiale objekter kan sees på som en del av det såkalte Internet of things, men istedet for at ting kommuniserer med hverandre ved hjelp av små trådløse nettverk, RFID o.l. så er det mennesker som kommuniserer via ting.

De fleste startup-selskapene som holder på med dette benytter seg av strekkoder brukerne klistrer på tingene sine. Strekkodene kan som oftest enten lastes ned og skrives ut av brukeren, eller de kan bestilles i bulk fra selskapet. Slik blir den enkelte fysiske ting adresserbar og kan refereres til. Brukerne får også mulighet til å legge ved anekdoter, bilder, video og lyd. Tanken er å bygge en historie knyttet til den enkelte ting, så om du gir den vekk eller selger tingen så kan neste eier skanne strekkoden og lese tingens historie som du har laget og eventuelt legge til sin egen historie.

Andre har valgt en litt annen tilnærming. Stickybits lar deg i tillegg til å skanne deres egne strekkoder, skanne eksisterende strekkoder. Så du kan skanne bøker, aviser, colaflasker også videre og legge ved bilder, lyd, video og/eller dine tanker om det du skanner. Her er målet mer å skape samtaler sentrert rundt fysiske produkter enn å generere historier knyttet  til spesifikke fysiske objekter, selv om også det er mulig. Jeg har den siste tiden eksperimentert litt med Stickybits. Jeg har skannet noen bøker, magasiner og matvareprodukter, men så langt så er det bare jeg som har skannet det samme som meg, men slik er det kanskje å være «early adopter». Man blir litt alene, så det har ikke akkurat blitt noen samtaler rundt produktene jeg har skannet. Men jeg kan absolutt se potensialet. Om du har noen venner som også bruker stickybits så kan du f.eks. skanne en ny type forssenpizza og se hva vennene dine synes om den pizzaen før du kjøper den, eller du kan samtale om hvor god eller dårlig pizzaen er. Produktene får sin egen innholdsstrøm, omtrent som en bruker på Twitter har en twitter-strøm. Eller kanskje det er mer fornuftig å sammenligne med geolokasjonsapplikasjoner som Gowalla og Foursquare? Du «sjekker inn» i et produkt?

Jeg vet ikke om dette er noe jeg vil fortsette å bruke, jeg vil ihvertfall ikke bruke det i stor skala før det tar litt mer av så jeg kanskje får noen venner og flere skanner produkter i Norge, da tror jeg kanskje det kan gi meg noe verdi. Per i dag så er det bare småartig tidsfordriv for meg.

Lokasjonsbaserte sosiale nettverk, Hva er det? Hva er vitsen?

09/09/2010 § 3 kommentarer

Den siste hypen i sosiale medier er lokasjonsbaserte sosiale nettverk. Tjenester som Foursquare, Gowalla og Brightkite startet valsen, Google hang seg på med Latitude, som  nærmer seg feltet på en noe annen måte, og nå har Facebook lansert Places (enda ikke lansert i Norge, men det kommer). Men hva er disse tjenestene? Og hva er poenget?

Hva

Svaret ligger i navnet på tjenestetypen. Lokasjonsbaserte sosiale nettverk. Det er altså snakk om tjenester som lokaliserer deg geografisk (som oftest ved hjelp av gps-funksjonen i mobiltelefonen  din). Det finnes forskjellige tilnærmingsmåter; Foursquare, Gowalla og Brightkite lar deg «sjekke inn» på gitte lokasjoner, typisk kaféer, arbeidsplasser, puber, idrettsarenaer, kjøpesenter, men også hjem, parker, gater og i de mest ekstreme tilfellene, kontorer (om en lokasjon ikke finnes så kan du opprette den). Det gis også gjerne premier og lignende til de mest aktive, så det får et element av spill i seg. På Foursquare blir den som sjekker inn mest iløpet av 6 uker «mayor» (ordfører) av lokasjonen. På Gowalla kan du finne objekter som du kan samle på og legge fra deg på andre lokasjoner og du vinner pins når du når milepæler, f.eks. når du har postet 10 fotografier eller opprettet 3 lokasjoner. Og når du sjekker inn et nytt sted så får du et virtuelt stempel i det virtuelle passet ditt. Facebook Places fungerer også via innsjekk. Disse kan kanskje kalles «sjekk inn-tjenester?»

Google Latitude har en annen tilnærming. I stedet for å sjekke inn på lokasjoner så kan du la de du bestemmer få følge din lokasjon. Du kan selv velge om du vil at de som følger din lokasjon skal få nøyaktig lokasjon eller bli begrenset til f.eks. by.

Hvorfor?

Jeg var selv svært skeptisk til denne typen tjenester. Jeg så absolutt ingen nytteverdi eller noe gøy i de. Denne skepsisen kan bevitnes i kommentarfeltet til NRKbeta i saken Hvem, hva… og nå også hvor fra tidligere i år.

Skjønner fremdeles ikke helt hva jeg får ut av disse tjenestene. Skjønner at det for markedsførere kan være nyttig data, men for meg? Kunne kanskje vært interessant om flere av vennene mine var på slike tjenester og jeg kunne få beskjed om vi sjekket inn på samme sted samtidig, men utover det? Stiller meg tvilende til nytteverdien/underholdningsverdien inntil videre.

Jeg er fremdeles litt skeptisk, men har siden den gang begynt å bruke Gowalla aktivt (min profil). Jeg kan se at det kan være nyttig, men det krever at flere av vennene mine er aktiv. Per dags dato så er det 2-3 mennesker jeg kjenner AFK (Away From Keyboard) som bruker Gowalla, og de færreste bor i Bergen. Det hadde vært kjekt å se at en venn sitter på samme pub som meg, eller er i samme UiB-bygg som meg, men inntil videre så er Gowalla mest et spill for mitt vedkommende. Jeg samler stempler (steder jeg har sjekket inn), pins (mål jeg har nådd) og objekter og leder i anntal innsjekk på både Café Chaos og Sydneshaugen Skole. Jeg har holdt på aktivt siden rundt påske, så noe får jeg utav det. Nøyaktig hva er jeg ikke så sikker på.

Politikere i sosiale medier

08/09/2010 § Legg igjen en kommentar

Etter presidentkampanjen til Barack Obama hvor sosiale medier spillte en viktig rolle så har politikere over hele verden hevet seg på Facebook, blogger og Twitter. Noen på egenhånd, mens andre har lagt alt ansvar over på kommunikasjonsrådgivere. Resultatet er både hummer og kanari. Noen fremstår profesjonellt, men er i lite dialog med velgerne. Andre fremstår som klovner i en sirkusmanesje. De færreste ser ut til å ha en klar strategi for hvordan de vil fremstå i sosiale medier og hvordan de kan benytte sosiale medier best i sin rolle som politikere.

Hope - Obama (Shepard Fairey poster)
Kampanjen til Obama blir ofte hyllet for å ha brukt sosiale medier aktivt. Det er forsåvidt sant, men det var i all hovedsak menigheten og politiske nerder som fulgte Obama på Twitter og Facebook. Sosiale medier overbeviste nok svært få usikre og republikanere til å stemme på Obama, men de var med på å organisere og aktivisere de allerede overbeviste og å fore disse med argumenter. Det var ikke Twitter og Facebook som gjorde Obamas kampanje vellykket, det var i mye større grad community-siden my.barackobama.com hvor aktivister og engasjerte kunne organisere seg, snakke sammen, planlegge, bli invitert til hendelser i nærmiljøet, få tilsendt materiell og ringe-lister og enkelt donere penger.

Rahaf Harfoush som var med i kampanjen til Obama som «social media strategist» sier det slik til CBS.ca: «‘Everything that we did was to connect people, because it was a movement that was fundamentally about people.»

Kampanjen brukte f.eks. Twitter som en distribusjonskanal, ikke til å dialogisere med velgere, hvilket ville vært umulig grunnet mengden følgere og spørsmål. Dermed var det ingen som antok at de ville få svar, og følgelig ingen surmuling om at Obama ikke «forstod» sosiale medier. Dette er stikk motsatt av hva de fleste norske «guruer» sier politikere må gjøre på sosiale medier. Det kampanjen gjorde med Twitter og Facebook var å henvende seg direkte til følgerne. Stilen var personlig, men likevel profesjonell.

Mens Obamas kampanje var profesjonell til fingerspissene så er mange norske politikere på sosiale medier for å være på sosiale medier fordi «guruer» i sosiale medier har sagt at de må være på sosiale medier. Og de samme guruene sier at de må «gi av seg selv» og komme i dialog med velgerne. Kanskje er det riktig strategi i et så lite land som Norge, men det finnes så vidt jeg vet ikke noe tall på at en aktiv tilstedeværelse på Twitter eller Facebook manifesterer seg i nye velgere.

For politikere så tror jeg ikke sosiale medier fungerer til å overbevise noen nye, men de kan som kampanjen til Obama viser være nyttige til å organisere og aktivisere eksisterende velgere, grasrota. Da kan kanskje aktiv deltakelse være et ledd i strategien, men aktiv deltakelse i seg selv er, slik jeg ser det, ganske verdiløst.

Staur i Google Reader

02/09/2010 § 7 kommentarer

Google Reader er en glimrende RSS-leser. Alle som bruker Google Reader kjenner til at man kan sortere strømmer i kataloger, at man kan følge venner og se hva de deler og kommentere på det og at man kan bruke hurtigtastene j/k for å gå henholdsvis frem og tilbake i poster. Det kanskje ikke alle vet er at man kan lage «bundles», eller samlinger på norsk, med strømmer man liker og vil dele med venner. Reader-teamet hos Google forklarer det hele i en bloggpost. Kortversjonen: Gå til Google Reader og logg inn om du ikke er det allerede. Trykk på «Browse for stuff» og på knappen «Create bundle».

Et utsnitt av seksjonen Browse for stuff i Google Reader med pedagogiske piler.

Dra strømmer du liker inn i boksa.

Et utsnitt av hvordan det ser ut når du lager en bundle i Google Reader

Eventuelt gå til en katalog med strømmer i, trykk på «Folder settings» og «Create bundle» så får du en bundle med alle strømmene i den katalogen.

Et utsnitt fra Google Reader som viser folder settings

Jeg har laget en samling med bloggene til studentene i Dikult110 (Om du ikke vil være i samlingen, eller ikke er i samlingen og vil bli lagt til, ta kontakt). Enjoy.

Det Akademiske Kvarter i sosiale medier

01/09/2010 § 4 kommentarer

Det Akademiske Kvarter er studentenes kulturhus i Bergen. Etter å ha vært under oppussing i lengre tid åpnet det igjen dørene i februar i år. Huset kalles Kvarteret på folkemunne.

Fasaden på Det Akademiske Kvarter sett fra NygårdsgatenI denne oppgaven skulle vi finne ut hvordan Kvarteret fremstår i sosiale medier. Altså hva som skrives om kvarteret i sosiale medier og eventuelt hva kvarteret selv skriver. Vi søkte etter «kvarteret», «#kvarteret» og «det akademiske kvarter» i flere tjenester og i flere av Googles søketjenester, samt Kvasirs søketjeneste. Dette er en kort oppsummering av hva vi fant.

Twitter

Kvarteret har sin egen konto på Twitter. Den brukes hovedsaklig til å informere om kommende arrangementer, lite til ingen dialog med andre brukere. Et enkelt søk etter Kvarteret gir hovedsaklig treff på brukere som informerer om at de er på kvarteret eller som informerer om arrangementer på Kvarteret som de gleder seg til. Det finnes også en hashtag, #kvarteret, men den er lite brukt. Søk på «Det akademiske kvarter» gir ett treff, fra @kvarteret.

Facebook

På Facebook har Kvarteret en egen side med over 2600 «likes». Siden brukes hovedsaklig av kvarteret til å informere om arrangementer og muligheter ved kvarteret, samt andre studentorganisasjoner og band som informerer om sine arrangement og konserter på veggen til Kvarteret. Et søk på OpenBook etter «kvarteret» gir endel treff, hovedsaklig personer som informerer om at de er på eller skal på Kvarteret, samt band, organisasjoner og Kvarteret selv som informerer om arrangement.

Blogger

Ved å bruke Google Blog Search og ved å definere «site:wordpress.com» (og tilsvarende for andre bloggtjenester) så fant vi mange som blogget om kvarteret. De aller fleste treffene var på typiske dagbokblogger hvor bloggeren skrev at de hadde vært eller skulle på Kvarteret. Et treff skilte seg derimot ut.Et treff på et google-søk etter kvarteretBloggeren Thomas Anthun Nielsen skriver et blogginnlegg om toalettsituasjonen under konserter på Kvarteret. Han er ikke imponert.

Problemet med Kvarteret er toalettmulighetene. For å gå på do må du nemlig gå ut av selve konsertlokalene og inn på toalettet. Og det er neimen ikke sikkert at du kommer inn igjen etterpå. Forrige gang jeg var på konsert der slapp jeg ikke inn igjen fordi det var fullt.

Posten er også første bloggtreff i sosiale medier-søket til Kvasir.

Kvasirs sosiale medier-søk etter kvarteret, bloggsøk

Konklusjon

Kvarteret er synlig i sosiale medier med profiler på både Facebook og Twitter, de har i tillegg en hjemmeside. Samtalen om kvarteret er i all hovedsak positiv, bortsett fra noen få negative bloggposter om toalettfasilitetene og «kvaliteten» på publikum. Kvarteret kunne kanskje vært mer aktiv og svart på den kritikken som finnes og i større grad profilere Facebook- og Twitter-profilene på hjemmesiden. Generelt så virker det ikke som om strategien er så bevisst, men Kvarteret fremstår uansett ikke på en dårlig måte i sosiale medier.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for september, 2010 at Vegard sin DIKULT110 blog.