Politikere i sosiale medier

Etter presidentkampanjen til Barack Obama hvor sosiale medier spillte en viktig rolle så har politikere over hele verden hevet seg på Facebook, blogger og Twitter. Noen på egenhånd, mens andre har lagt alt ansvar over på kommunikasjonsrådgivere. Resultatet er både hummer og kanari. Noen fremstår profesjonellt, men er i lite dialog med velgerne. Andre fremstår som klovner i en sirkusmanesje. De færreste ser ut til å ha en klar strategi for hvordan de vil fremstå i sosiale medier og hvordan de kan benytte sosiale medier best i sin rolle som politikere.

Kampanjen til Obama blir ofte hyllet for å ha brukt sosiale medier aktivt. Det er forsåvidt sant, men det var i all hovedsak menigheten og politiske nerder som fulgte Obama på Twitter og Facebook. Sosiale medier overbeviste nok svært få usikre og republikanere til å stemme på Obama, men de var med på å organisere og aktivisere de allerede overbeviste og å fore disse med argumenter. Det var ikke Twitter og Facebook som gjorde Obamas kampanje vellykket, det var i mye større grad community-siden my.barackobama.com hvor aktivister og engasjerte kunne organisere seg, snakke sammen, planlegge, bli invitert til hendelser i nærmiljøet, få tilsendt materiell og ringe-lister og enkelt donere penger.

Rahaf Harfoush som var med i kampanjen til Obama som «social media strategist» sier det slik til CBS.ca: «‘Everything that we did was to connect people, because it was a movement that was fundamentally about people.»

Kampanjen brukte f.eks. Twitter som en distribusjonskanal, ikke til å dialogisere med velgere, hvilket ville vært umulig grunnet mengden følgere og spørsmål. Dermed var det ingen som antok at de ville få svar, og følgelig ingen surmuling om at Obama ikke «forstod» sosiale medier. Dette er stikk motsatt av hva de fleste norske «guruer» sier politikere må gjøre på sosiale medier. Det kampanjen gjorde med Twitter og Facebook var å henvende seg direkte til følgerne. Stilen var personlig, men likevel profesjonell.

Mens Obamas kampanje var profesjonell til fingerspissene så er mange norske politikere på sosiale medier for å være på sosiale medier fordi «guruer» i sosiale medier har sagt at de må være på sosiale medier. Og de samme guruene sier at de må «gi av seg selv» og komme i dialog med velgerne. Kanskje er det riktig strategi i et så lite land som Norge, men det finnes så vidt jeg vet ikke noe tall på at en aktiv tilstedeværelse på Twitter eller Facebook manifesterer seg i nye velgere.

For politikere så tror jeg ikke sosiale medier fungerer til å overbevise noen nye, men de kan som kampanjen til Obama viser være nyttige til å organisere og aktivisere eksisterende velgere, grasrota. Da kan kanskje aktiv deltakelse være et ledd i strategien, men aktiv deltakelse i seg selv er, slik jeg ser det, ganske verdiløst.

Reklame