Sosiale medier og kyborgteori

Kyborg-begrepet ble skapt av forskerne Manfred Clynes og Nathan Kline i 1960 da de skrev en artikkel om hvordan mennesker kan overleve i verdensrommet. I artikkelen Cyborgs and space argumenterer de for at det vil være smartere å tilpasse mennesket verdensrommet enn å skape et miljø i verdensrommet tilpasset mennesket. En oppsummering av de til tider spinnville idéene deres kan leses her. Den vanligste forståelsen av en kyborg er et vesen som er både maskin og biologi, eller en entitet som består av både biologisk vev og kunstige deler. I science fiction ofte fremstilt som vesen som er både menneske og maskin, gjerne med en overvekt av det ene. Kyborger spiller ofte samme metaforiske rolle som androider (menneskelignende roboter) i science fiction. De er en metafor for oss selv (De prøver å passe inn, de har følelser de ikke forstår også videre).

I virkeligheten så tenker vi gjerne på kyborger som mennesker som bruker teknologi for å overkomme handikap, f.eks. kunstige fingre, pacemaker, høreapparat og i den senere tid innretninger som kan få lamme til å gå eller gi f.eks. helsearbeidere større løftekapasitet.

Eller mer ekstremt, forskeren Kevin Warwick som har implantert flere datachips i kroppen. Både enkle radiosendere som identifiserer ham for f.eks. bygningen for å åpne dører og den slags og chips som kobler nervesystemet hans til en datamaskin. Og vice versa.

Artwork by Lisa Foo

Den feministiske teoretikeren og biologen Donna Haraway publiserte i 1985 essayet A Cyborg Manifesto (Dette er den oppdaterte versjonen fra 1991) i Socialist Review.

We are all chimeras, theorized and fabricated hybrids of machine and organism; in short, we are cyborgs

På en annen måte; En kyborg er en kybernetisk organisme, en hybrid mellom maskin og organisme, både fiksjon og levd virkelighet. På enda en måte; Vi benytter oss av verktøy, vi lever i et nett av diskurser som påvirker oss, vi lever et biologisk liv og et kulturelt liv. Vi er kyborger alle som en. Teoretikeren Marisa Olsen tolker Haraway slik at vår «livskraft» strømmer fra vår biologiske kropp til de verktøyene og den teknologien vi bruker. Et godt eksempel er når vi sier at «vi stoppet på rødt lys», når det vi mener er at «vi fikk bilen til å stoppe på rødt lys». Når vi sitter i bilen så er den en forlengelse av oss selv. I essayet, som er en reaksjon på 80-tallets øko-feminisme, argumenterer Haraway for at kvinner må omfavne teknologi, ikke avvise den. Haraways kyborgmetafor er interessant i den forstand at den er en metafor på oss selv som kan gi oss et annet perspektiv på oss selv og måten vi bruker teknologi.

Jeg følger den glimrende nettsiden 50 posts about cyborgs på Tumblr, som feiret 50 årsdagen til kyborgbegrepet med 50 poster om kyborger. I post nummer 40 slo de til med følgende sitat fra posten de lenker til, skrevet av Simon Bostock:

Most of the time, my followers and my phone and my networks feel like a sense.

Hele avsnittet:

It [social networks] doesn’t feel like a distraction, though. Not to me. Most of the time, my followers and my phone and my networkss feel like a sense. These backchannels are, for want of a better term, a sense.

Bostock bruker flere metaforer og eksempler for å vise hvordan cyberspace har forandret perspektivet hans. Han begynner med et eksempel hvor noen foreldre ønsket et døvt barn, fordi de ønsket at deres barn skulle ta del i den samme kulturen som de er en del av, på like premisser. En byttehandel så og si. Barnet vil mangle hørsel, men det vil få den døve kulturen i gjengjeld. Et skifte av perspektiv. Han går så over til en forskningsrapport som viser at astronauter som har vært i verdensrommet blir mer spirituelle når de kommer tilbake.

After returning, the astronauts showed increased concern with Universalism, Spirituality, and Power (social recognition), a broadened set of references to values oriented toward the collective good. . .

Han mener at det ikke er opplevelsene deres som endrer dem, men at de får et annet, eller ekstra, perspektiv på livet og verden etter å ha sett hele planeten utenfra.

Til slutt så slår han til med et utdrag fra filmen Blade Runner som en illustrasjon på hvordan hans perspektiv har forandret seg i møte med internett.

Batty: Questions… Morphology? Longevity? Incept dates?
Hannibal Chew: Don’t know, I don’t know such stuff. I just do eyes, ju-, ju-, just eyes… just genetic design, just eyes. You Nexus, huh? I design your eyes.
Batty: Chew, if only you could see what I’ve seen with your eyes!

Hva har vi sett på internett gjennom datamaskinen vår?

Hva er poenget her? Som Donna Haraway argumenterer for, de verktøyene vi bruker er en forlengelse av oss selv. Og for mange i dag så er internett, sosiale nettverk og de programvareverktøyene vi bruker for å navigere nettet blitt en forlengelse av oss selv, eller som Bostock sier, de er i mangel av et bedre ord blitt en sans. Som med barnet som mister hørselen, men med det tapet får tilgang til en annen kultur og en (i mangel av et bedre ord) sans som er utilgjengelig for hørende.

Det første jeg gjør når jeg står opp er å sjekke iPhonen min. Meldinger? Eposter? Om jeg har fått noen meldinger så svarer jeg eventuelt på de, og om jeg har fått noen eposter som bare krever et kort svar så svarer jeg på de også. Når jeg har stått opp og gjort unna morgenritualene så spiser jeg frokost og sjekker Facebook, Twitter, private forum og kanskje slår av en prat med en kompis på MSN. Om jeg ikke har noe umiddelbart på tapetet så sjekker jeg også Google Reader, Tumblr, Underskog og Reddit. Om det er noen interessante artikler jeg ikke orker eller har tid til å lese med en gang så kan jeg lagre de i Instapaper. Når jeg tusler opp på universitetet så sjekker jeg inn på Gowalla og setter meg på forelesning eller seminar eller hva det nå enn er. Jeg noterer selvsagt flittig i notatboken min, men om det dukker opp ord og uttrykk jeg ikke kjenner så kan jeg raskt sjekke de på Wikipedia med iPhonen. Om det er en lang artikkel så kan jeg lagre den for senere lesning i Instapaper. Etter forelesning så setter jeg meg kanskje i kantina og skriver på en oppgave over lunsjen. Om jeg lurer på noe, det være seg hvordan jeg skal angripe oppgaven, om det finnes eksempler på det jeg skriver om eller noe annet så kan jeg raskt spørre mine vel 400 følgere på Twitter og få svar før jeg har drukket opp kaffen min. Er det fredag så kan jeg spørre mine AFK (Away From Keyboard) venner om det er noe som skjer på kvelden. Når jeg kommer hjem igjen så kan jeg slå av en prat med en kompis på MSN og avtale å møtes for ei øl eller en kaffe senere. Om jeg lurer på noe angående hva enn jeg lager til middag, f.eks. hvor lenge en kylling bør stå i ovnen eller noe slikt, så kan jeg spørre mine eminente følgere på Twitter og få svar før ovnen er varm.

Here’s the thing. When I go to your crappy organisation and you take away my technology and cut off access to my Social Networking Services – when you make me use Internet Explorer, for the love of all that’s holy! –  it feels like you’re making me stupid. And I hate that.

Sosiale nettverk, sosiale medier, Twitter, Facebook, Internett, Google også videre. Det er ikke bare underholdning og tidsfordriv. Bruken av disse verktøyene er en utvidelse av oss selv (av meg i hvert fall) og kan være underholdning, kan være tidsfordriv og kan hjelpe meg faglig, i jobben min (som jeg ikke har), når jeg studerer og når jeg skriver oppgaver. Å snakke med mennesker på Twitter, Facebook, MSN, nettforum, det er like mye en del av meg som å snakke med mennesker face-to-face. Kanskje kaster jeg bort noen minutter hver dag på det, men det gir meg et ekstra perspektiv, det kan lære meg ting, gi meg hjelp når jeg står fast med noe. At jeg har tilgang til denne kunnskapsbanken, det er en berikelse både for meg selv om min eventuelle arbeidsgiver.

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng her, dette er som sagt frie assosiasjoner, men jeg synes kyborg-metaforen gir et interessant perspektiv på hvordan vi bruker og er en del av internett. Kanskje kan vi også snakke om internett som en kyborg i seg selv, ihvertfall med et utvidet kyborgbegrep, akkurat som vi kan snakke om byer som kyborger? Internett som består av kjølige servere, protokoller, kabler, rutere, satelitter, datamaskiner og mobiltelefoner. Internett som er ingenting uten at andre kyborger (oss) populerer og bruker dets arkitektur og infrastruktur. En kompleks organisme som er dels maskin, dels kultur og dels biologi.

PS: Dette innlegget har lagt i køen min i et par uker nå. Det er et resultat av en tanke som slo ned i meg som jeg ikke har klart å bli kvitt. Jeg vet ikke om det gir noen mening. Det er et forsøk på å formulere den tanken som slo ned i meg. Om jeg lykkes vet jeg ikke.